Hvorfor ble jeg feltprest?

 I juli måned i 1965 ankom jeg til Setermoen for å avtjene min verneplikt som bataljonsprest ved Infanteribataljon nr 1/Brigaden i Nord-Norge (Bn1/Brig N). Det var ikke selvsagt at jeg skulle bli feltprest i fortsettelsen. For Sissel, kona mi, og meg, var det et viktig poeng at vi fikk tjenestebolig. Det var den eneste stillingen for tjenestepliktige feltprester hvor det fulgte bolig med. Et annet viktig moment var at jeg var blitt kjent med Ola Steinholt (bildet). Jeg hadde truffet han et par ganger i Studentlaget, da han våren 1958 spurte meg om å bli hans etterfølger som speiderleder i Nordberg menighet, ble kontakten styrket. For ham gikk det mot sutten av studiet og han hadde giftet seg og fått leilighet ved Sognsvann sammen med Åse. Det ble en veldig god kontakt mellom oss, og Ola var i 1965 blitt brigadeprest og ga tydelig uttrykk for at han ønsket meg til tjeneste i den bataljonen hvor han hadde startet sin feltpresttjenestetjeneste.

 

 

 

 

En historie

Sommeren 1997 lanserte feltprost Olav Dag Hauge idéen om at jeg skulle skrive Feltpreskorpsets historie, med henblikk på en publikasjon i forbindelse med 50-årsjubiléet i 2003. Kontrakten ble undertegnet i begynnesen av desember, og ble begrenset i full forståelse med meg, til å samle materiale fra perioden 1935 til 1960. Jeg ble overrasket da jeg plutselig i juni 1998 fikk beskjed om at det ikke lenger var penger til å engasjere meg. I tillegg forteller prosten meg at "de har tenkt å gjøre det på en annen måte". Hvem ´de´ var, fikk jeg aldri vite. Vinteren 1999 kontaktet jeg feltprost Jan Otto Kvalheim både ved personlig fremmøte og ved brev. Til slutt fikk jeg brev fra Kvalheim som konkluterte med å fortelle at jeg ikke skulle skrive FPKs historie fordi Feltprostens avgjørelse sto fast. Om Det hadde jeg to tanker. For det første har jeg aldri forestilt meg at jeg skulle skrive FPKs historie, i alle fall ikke alene, men jeg har tre arkivbokser med materiale her under bordet. I dette materialet er blant annet en arkivboks med Ingebrigt Dahles personlige korespondanse gjennom 20 år, frem til begynnelsen av 50-tallet.

Da jeg leste boken førte gang ble jeg oppmerksom på at forfatteren, Nils Terje Lunde hadde hatt en referansegruppe, og jeg forstår ennå ikke hvorfor jeg ikke ble invitert inn i den. Grunnen til at jeg takket nei til invitasjonen til 50-årsjubileet var at jeg opplevde at jeg var ført bak lyset, og det taklet jeg ikke akurat da. I første omgang tenkte jeg at nå kan de ha det så godt. Etter hvert har det blitt slik at jeg tenker litt anderledes.

Jeg har, som nevnt, materiale som kaster lys over forspillet til at FPK ble til. I tillegg har jeg personlige erfaringer fra FPKs første tid. De fleste pionerene i FPK har jeg møtt og noen av dem var mine gode venner.