Ingebrigt Dahle

Finn Guttormsen

Erling Ulltveit

Lars Bakke Asbjørnsen

Erling Fagerheim

Erling Fagerheim er en legendarisk skikkelse. De biografiske opplysninger om spriker på en del. Sammenlikner en utgavene av "Prester i Den norske kirke og teologiske kandidater" fra 1949, 1958 og 1978, kan det virke nokså forvirrende. Jeg la for alvor merke til navnet i 1978 da det kom ut en biografi med tittelen "Med krage og pistol" (Karthon Håland). To av de som kjente han godt synes ikke denne boka gir noe godt bilde av mennesket Erling Fagerheim. Hans Levinsen som var feltprestassistent i Norske brigade i Skottland, understreker at Fagerheim hadde en spesiell evne til å få kontakt med soldatene. K. K. Bremer som var den første batlajonsprest i Infanteribataljon nr 1/Brig N, beskrev ham som en vennlig og omgjengelig person. Som kombatant offiser måtte sikkert Fagerheim vise andre sider av seg selv, men da han søkte underoffiserssolen for kavaleriet, hvor han ble uteksaminert i 1929, var det neppe på grunn et ønske om noen militær kariere. Underoffisersskolen var en vanlig vei til høyere utdanning for mange på den tiden. Han fortsatte sin sivile utdannelse og tok teologisk embedseksamen ved Menighetsfakultetet i 1938. Etter embetseksamen arbeidet han et år som lærer ved Falchs pensjonatskole i Dale i Sunnfjord. ! 1939 tok han Befalskolen for kavaleriet med etterfølgende kompanifgørerkurs. 1. april 1940 ble han tilsatt som instruktør ved Befalsskolen for kavaleriet.

Under den tyske invasjonen ble Fagerheim tatt til fange. Etter at krigsfangene i Sør-Norge var frigitt, forsøkte han å ta seg til Åndalsnes, men da han kom fram var byen på tyske hender. Han ble identifisert som tidligere krigsfange og truet med henrettelse av en tysk offiser, men klarte å unnslippe og ta seg hjem til Stryn.

I 1941 flyktet Fagerheim til Sverige, hvorfra han tok seg via Sovjetunionen, Irak, India, Sør-Afrika og Island til Storbritannia. Her ble han løytnant i Norske brigade. 26. april 1942 ble han ordinert til prest i Den norske sjømannskirken i London av sjømannsprest Ursin som hadde fullmakt til å ordinere prester, med kong Haakon og kronprins Olav til stede. Han var en av to teologer som av den norske eksilregjeringen fikk dispensasjon til å tjenestegjøre samtidig som stridende offiser og feltprest. Den andre var Arthur Berg.

Fagerheim var i 1943-44 nestkommanderende og feltprest ved Den norske garnisonen på Svalbard. Han klarte å komme tilbake til Norske brigade i Skottland i 1944 da de fleste soldatene i Den norske garnisonen ble drept eller sendt til Tyskland som fanger, kom han tilbake til Norske brigade og dro med 2. Bergkompani til Finnmark som kaptein og feltprest. Høsten 1945 tok han praktisk teologisk eksamen ved Menighetsfakultetet. Han tjenestegjorde som feltprest ved Distriktskommano Vestlandet, inntil han i perioden 1949-53 ble brigadeprest i Tysklandsbigaden og deretter brigadeprest ved Brigaden i Nord-Norge inntil han i 1954 ble sokneprest i Hamarøy. Der var han til han ble sokneprest i Sirdal i 1961, en tjeneste som han avsluttet da han gikk av med pensjon i 1977.

Erling Fagerheim er hedret med Haakon VIIs Frihetskors.

Trygve Marken

Odd Knævelsrud

Odd Knævelsrud er en representant for de mange som måtte flykte fra Norge til Sverige under krigen, og kom seg videre over til Storbritannia.

Odd Knævelsrud var som student med i en gruppe i Oslo som han instruerte i våpenbruk. Høsten 1943 avla han teologisk embetseksamen ved Menighetsfakultetet. På grunn av tyskernes aksjon mot studentene, ble det ordnet med en hemmelig muntlig eksamen hjemme hos professor Andreas Seierstad. Han ble ansatt som reisesekretær i Helgeland krets av Det norske misjonsselskap fra 1. januar 1944.

Da han i slutten av januar 1944, var på er møte på Majavatn, fikk han en kodemelding om at han måtte flykte til Sverige. Det var foretatt arrestasjoner i Oslo som sansynliggjorde at hans navn kunne bli kjent for tyske myndigheter. Han tok derfor skiene fatt, gjennom Skalmodalen til Sverige, nesten umiddelbart.

Vårsemesteret 1944 ble det opprettet et kurs i praktisk teologi ved Uppsala universitet for norske teologer sammen med de svenske teologene. Professor Einar Molland var ansvarlig for den norske delen av kurset. Det var tre norske kandidater: Olav Fjose, Carl Bjerkelund og Odd Knævelsrud.

I august 1944 fikk Odd Knævelsrud og Carl Bjerkelund, sammen med bl a Leif Aagaard[1], på Balchens «flyrute» fra Bromma til Luchards ved St Andrews i Skottland. Alle nordmenne ble overført i første omgang til Isle of Man, hvor de ble internert.

Begrepet feltprest var ikke så sterkt fremme i bevisstheten hos disse teologene. Én sak lå imidlertid veldig klart i bevisstheten: De ville støtte de nordmenn som forberedte seg på frigjøringen av Norge i Storbritannia, primært som prester, men også om nødvendig som soldater blant andre norske soldater. Odd Knævelsrud ville aller helst bli feltprest. Hvis ikke det var mulig, ville han bli soldat. Odd Knævelsrud ville helst bli feltprest. Johnny Ursin[2] mente at det ikke var mer behov for feltprester, og spurte om ikke Knævelsrud kunne tenke seg å bli sjømannsprest. Knævelsrud svarte da at han heller ville bli soldat.

Leif Aagaard og Odd Knævelsrud hadde snakket om å bli soldater sammen. Leif Aagaard kom inn i Kompani Linge. Kompani Linge var et selvstendig kompani, og hørte ikke til den Norske brigade. Det ble derfor ikke besøkt av de ordinære feltprestene i Storbritannia. Sjømannsprest Alf van der Hagen, som hadde en bror i kompaniet, reiste dit og hadde gudstjenester for dem.

Knævelsrud hadde en hilsen til major Sverre Løvdal ved HOK, fra hans familie som befant seg i Sverige. Løvdal spurte hva Knævelsrud hadde for planer. Knævelsrud svarte at han ønsket å bli feltprest, men at det dessverre ikke var behov for det nå, så han ønsket å bli soldat. Løvdal svarte at han trodde Ingebrigt Dahle gjerne ville ha en hjelpeprest i Brigaden, og ville ringe til Skottland med en gang. Det ble gjort, og på telefonen ønsket Dahle Knævelsrud hjertelig velkommen. Major Løvdal gikk da inn til general Beichmann, og kom etter en stund ut med følgende beskjed til Knævelsrud: «Du er utnevnt til feltprest i den Norske brigade, med løytnants grad.»

Norske Brigade var egentlig den operative delen av den norske hær i Storbritannia, minus Kompani Linge. Brigadens hovedkvarter lå like ved Callander. Odd Knævelsrud var i praksis brigadeprest fordi Ingebrigt Dahle oppholdt seg i St Andrews sammen med representanter for den norske forsvarsledelsen som forberedte ny organisasjon for forsvaret. Jeg har en del brev i min forvaring med, til dels detaljerte instrukser til Knævelsrud som var stasjonert i Callendar.

Brigaden var noe utradisjonell i sin oppbygning. Det var en rekke selvstendige kompanier/batterier, vesentlig infanteri og artilleri på den operative siden. Det var også en rekke trenavdelinger. Brigadestaben var mer tradisjonelt oppbygd. Det er verd å merke seg at brigadepresten var et selvstendig stabselement. Brigadens avdelinger var forlagt spredt utover den sørlige delen av Skottland. Svært mange kompanier var i området Callander. Det var også en del elementer i St Andrews. Det tredje sted hvor det var en god del norske soldater, var så langt sør som i Dumfries.

Den 13. oktober 1944 var det ordinasjon i den ærverdige universitetskirken i St Andrews. Kirken var fullsatt av soldater og offiserer. I et referat i Månedsbladet, som ble utgitt av Sjømannsmisjonens fungerende hovedstyre i London står det bl a:

En norsk presteinnvielse fant for første gang sted i Skottland fredag 13. oktober. Det er gammel skikk at en presteinnvielse - hvis den ikke foregår på en søndag - skal holdes på en onsdag eller fredag.

Det var denne gang to teologiske kandidater som ble ordinert, nemlig Odd Knævelsrud som skal tjenestegjøre i den norske hær, og Carl Bjerkelund som skal være prest i Den norske Sjømannsmisjon. ... Et for anledningen innøvet mannskor fra de militære styrker bidro sitt til at salmesangen og menighetssvarene lød fulltonende og kraftig.

Alle kirkens plasser var besatt, da gudstjenesten begynte. Blant de fremmøtte var statsråd Hjelmtveit og ekspedisjonssjef Devik, de militære sjefer og en stor skare fra våre styrker.

Sersjant Hammer som er organist i hæren, preluderte «Hymne» av Nils Larsen, idet prestene kom oppover midtgangen i prosesjon, og inntok sine plasser ved alteret. I spissen gikk de to ordinanter i hvit messeskjorte, deretter kom 5 norske prester[3] som skulle assistere, etterfulgt av de innbudte skotske prester. Deretter feltprest Dahle som skulle forrette første del av altertjenesten og til slutt - i følge kirkelig sedvane - ordinator, pastor Ursin, i hvit messehagel.

Den ene av ordinandene, feltprest Knævelsrud, holdt preken i tilknytning til 1. Kor. 9,24-25. Pastor Knævelsrud som nylig er kommet til Storbritannia brakte i begynnelsen av sin preken en frisk hilsen fra fedrelandet. Hele hans preken virket enkel og gripende, og ble påhørt med største oppmerksomhet.

Mot slutten av krigen, da Knævelsrud kom, var feltpresttjenesten ved Norske Brigade vel organisert. Dette skyldtes Ingebrigt Dahles strukturerte arbeidsform. Han hadde etablert et eget hovedkontor for prestetjenesten i St Andrews. Ved dette kontoret hadde korporal, senere sersjant Hans Levinsen ansvaret for korrespondanse og arkivering. Han var meget effektiv. Det var en styrke at han hadde vokst opp i Storbritannia, og behersket derfor både språk og miljø. Han var det faste midtpunkt når prestene var på farten, og det var de stadig. Han hadde også det redaksjonelle ansvar for Broderhilsen, et stensilert oppbyggelig blad, utgitt av Norsk Kristelig forening. Dette hadde også betydelig utbredelse blant norske soldater.

Det var også en fast organist, knyttet til feltpresttjenesten, sersjant Håkon Hammer. Han hadde stor betydning for virksomheten.

Ved de tider Odd Knævelsrud kom til Brigaden oppsto spørsmålet om overføring av 2. bergkompani til Finnmark. Det ble bestemt, og Erling Fagerheim skulle følge dette kompaniet til Norge. En følge av dette var at Knævelsrud naturlig fikk sitt kvarter i Callander fra november 1944. Callander var det ene tyngdepunkt for Brigadens styrker, med bl a hovedkvarteret. Herfra ble Brigadens daglige virksomhet ledet. Det andre tyngdepunkt var St Andrews, hvor virksomheten etter krigen ble planlagt.

I løpet av tiden fra 1940 hadde det meldt seg et stort antall soldater til tjeneste i Storbritannia. De var meget motiverte for en tjeneste til å frigjøre fedrelandet. Allerede sommeren 1940 kom en hel del norske hvalfangere til Storbritannia. De ble samlet på Palace Hotel i Dumfries, og dannet etter hvert 1. bergkompani. Etter hvert som tiden gikk økte utålmodigheten, og da nyhetsbildet gikk i den retning at det ikke var sikkert at det var bruk for de norske styrker i Storbritannia til å frigjøre Norge, steg frustrasjonen.

Tjenesten var krevende, men den ble tolerert da motivasjonen var på topp. Sikkerhetsbestemmelsene var ikke de samme som de etter hvert har blitt hjemme. Det ble gjennomført øvelser med skarp ammunisjon, noe som flere ganger førte til dødsfall. Flere ble skutt av sine egne.

Soldater knyttet forbindelse med lokalbefolkningen. Dette førte til en rekke ekteskap. I Brigadens kirkebøker ble det etter hvert innført 660 vigsler. I henhold til opplysninger fra Ingebrigt Dahle[4], var det kun 2 bigamisaker. Lengselen etter å frigjøre fedrelandet, og båndene til ektefellens hjemland kunne skape frustrasjoner. Hver jul var den siste. Det var helt utrolig at de bevarte helsen. Lettere ble det ikke etter frigjøringen.

Den 8 mai hadde Odd Knævelsrud en andakt på oppstilling, hvor han hentet temaet fra Grunnlovens § 1.

Forkynnelse og sjelesorg sto sentralt i tjenesten. De norske feltprestene ble akseptert både av Church of Scotland og The Episcopalian Church of Scotland. Dette betydde at de kunne låne kirkene deres til gudstjenester og ha fellesskap med prestene.

Det var ofte kirkeparader, som på samme måte som i Den britiske hær, ble betraktet som relativt problemfritt. Av og til var det også andakt på linjen. Det var også stadig gudstjenester med frivillig fremmøte som også var godt besøkt. Det ble ved en anledning bemerket at kunngjøringen var for dårlig. Det var naturligvis ikke de tekniske hjelpemidler som man i dag regner som selvfølgelige. Det ble også holdt mindre samlinger, som bibeltimer og liknende. Det var sentrale kristne emner som ble belyst i prekener og bibeltimer.

Besøk på sykehusene hørte med for presten. Det var også besøk i fengslene, og der var ofte salmesangen bedre enn den var i kirkene.

Kirkelige handlinger hadde en bred plass i prestens virksomhet. Vigsler var det som nevnt mange av, og en del dåp ble det også etter hvert. Begravelser ble det også en del av.

Feltpresten deltok også i øvelser, sammen med avdelingene, og på militære kurs.

Avdelingene lå jo relativt spredt. En trekant med hjørnene i Callander, St Andrews og Dumfries, vil angi hovedtyngden av Norske Brigade. Det sier seg selv at det ble mye reising. Alle så prestens nærvær som naturlig og nødvendig, så reisetiden synes å være det største problem.

Presten var også en naturlig bidragsyter til Brigadenytt. Feltprestene inngikk også i en turnus med å skrive andakter til Norsk Tidend. Norske andakter og gudstjenester var de på BBC, og der bidro feltprestene på linje med sjømannspreprestene.

Freden ble et problem for mange. I opp til fem år hadde de trent og utsatt seg for store fysiske og psykiske belastninger med ett for øye: Å vinne fedrelandet tilbake! Nå så freden ble proklamert, uten at de hadde fått stå i fjæresteinene og bidra til å vinne landet tilbake, ble det et tomrom som det var vanskelig å fylle.

Et annet stort problem var de mange skotske ektefeller. Det var spørsmålet om å bli i Skottland eller å ta med ektefellen hjem til Norge. Ingen av delene var uten videre enkelt.

Det ble Knævelsruds oppgave å bli igjen i Storbritannia og bidra til en løsning av disse problemene i samarbeid med Hjemreisekontoret i London.

En annen hovedoppgave som også ble lagt på Knævelsruds skuldre, var å samle urnene til de avdøde, i alt ca 400, og bringe dem tilbake til Norge. Det lyktes til slutt å få brakt dem til Oslo med jageren Arendal i september 1945.

I London var det allerede planlagt en fredsorganisasjon for feltpresttjenesten. Den forutsatte feltprester med et regionalt ansvar, knyttet til distriktskommandoene. Knævelsrud tjenestegjorde ved Distriktskommando Østlandet de siste månedene av 1945, stasjonert i Oslo.



[1]  Leif Aagaard hørte til samme gruppe i Hjemmefronten i Oslo, som Odd Knævelsrud

[2]  Johnny Alfred Johan Ursin var sjømannsprest i London fra 1934 til 1947. Som eldste norske prest i Storbritannia hadde han en del funksjoner i forhold til regjeringen. Han foretok bl a flere ordinasjoner.

[3]  Dette var, i henhold til programmet: Marineprest Georg A. Stousland Møller, og sjømannsprestene Leif Brunvand, Kristian Juul Johansen og Norman Salvesen.

[4]  Eystein Fjærli: Den norske hær i Storbritannia 1940-1945

Arthur Berg

Arthur Berg opplevde mellomkrigstiden som dvask. Han husker godt en opphetet diskusjon på avisrommet på MF. Tiden må ha vært vinteren 1938/39 og temaet militærmakt. Han opplevde seg selv som den eneste forsvarsvenn. Det forklarer han selv med at han var bondegutt. Oppveksten på gård, hadde gitt ham et mer realistisk forhold til det som virkelig foregikk. Han hørte på de argumenter som kom fra Fedrelandslaget og den kanten, men selv var han venstremann og ville ikke blande seg med disse. Den metoden som de fleste teologene brukte, var å søke om utsettelse inntil de var ordinert, og da ble de automatisk fritrukket. De ville med andre ord ikke ta den fulle konsekvensen av at de var pasifister, for kunne jo koste noe. Han ble så oppbrakt over diskusjonen at han erklærte at han skulle reise hjem, - og det gjorde han. Han reiste til Kristiansand hvor familien bodde da. Han gikk umiddelbart til krigskommisariatet, og forlangte at han ikke skulle bli fritrukket. De så på ham med undring, men de lovte å å ettekomme hans ønske.

Da han kom hjem fikk han se en annonse i Fædrelandsvennen om at de skulle ta opp en ekstra klasse ved 3. divisjons underoffisersskole i Kristiansand. Han søkte og han kom inn på den. Underoffisersskolene var frem til krigen en mulighet for de som ikke hadde mulighet for å gå middelskole til å få gratis almenutdanning.

Arthur Berg forteller at han ikke kjente noen forsvarsvenn blant sine medelever. Siste skriftlige eksamen var 8 april 1940. Etter eksamen røk de opp i en kraftig diskusjon om pasifisme. Det var ikke den første, men det ble jo den siste. En av romkameratene til Arthur Berg sa at han var stor i kjeften, men hvis det ble alvor, var han ikke i tvil om hvem som var å stole på. Debattanten var selv passifist. Dagen etter ble de vekket fordi det ble skutt mot Kristiansand. De ble satt i marsj og unnsette mannskapene ved på Odderøya. Han som hadde kommet med de sterke uttalelsene kvelden før, trådte ut av rekka og kom fram og marsjerte ved siden av Arthur Berg, og hvisket ham i øret en bønn om å få låne Nytestamentet hans, og det fikk han. Siden har Arthur Berg snakket med ham mange ganger, men denne episoden ble aldri mer nevnt. Passifismen var det imidlertid slutt med. En av de nye kameratene som var en lederskikkelse, var pasifist, og det ga seg til uttrykk ved at han flere ganger søkte utsettelse, men plutselig en dag var han i uniform. Dette forsvarte han med at hadde en avtale om at han skulle gjøre kontortjeneste uten våpen. Et par dager etter 9 april dukker han opp som leder for forsvarsvennene.  9. april skulle skolen på en avsluttende øvelse. På grunn av vel kjente begivenheter ble alle elevene beordret til Odderøya fort, uten at de ble nevneverdig til nytte i kampene.

Befalskolen ble oppløst etter dette, og Arthur berg dro til bake til MF, og fullførte embetseksamen i 1942. Videre studier ble det ikke foreløbig. Han dro til Sverige og meldte seg til tjeneste ved de morske politistyrkene. Han tjenestegjorde som militær instruktør for pollitistyrkene på Färnabruk. På grunn av Sveriges nøytralitet var dette svært følsomt. Det var ikke tillat å utdane regulære militære styrker, men det var tillat å gi politiutdannelse.

Eirik Guldvåg var drivkraften for å få i stand en feltpresttjeneste i Sverige. Det var behov for flere feltprester, og det ble derfor forberedt ordinasjon, og de ønsket også å ha Arthur Berg med. Han hadde samtaler med oberst Ole Berg som var militærattasje i Stockholm hvor han motsatte seg ordinasjon, for da ville han miste status som kombattant offiser. Ole Berg anførte at det ville bli stor skandale fordi det alt var kunngjort i avisene. Hvis han gikk med på å la seg ordinere, så skulle han ta opp med regjeringen at han skulle beholde sin kombattante status. Det ble ordinasjon for Finn Guttormsen og Arthur Berg i 1944. Først etter at Arthur Berg kom til Finnmark, kom det telegram fra London om at han hadde rett til å bære våpen, og være stridende offiser.

Bernt Balchen var mye i Sverige mot slutten av krigen, og arrangerte lufttransport mellom Sverige og Storbritannia. Det var også han som senhøstes 1944 sørget for å transportere den første norske styrke fra Sverige til Høybuktmoen i Sør-Varanger. Der lå de noen få dager. Arthur Berg rakk en tur til Kirkenes, det var et sørgerlig syn. Normennene ble advart mot å oppholde seg der.

Den norske politiavdelingen ble kun noen få dager på Høybuktmoen før de satte i marsj over Finnmarksvidda. Det ble en krevende marsj på grunn av mangelfullt vinterutstyr, særlig i bekledning, og mangel på mat. De så at det ble sluppet ut forsyninger fra fly, men de respekterte at disse forsyningene var forbeholdt sivilbefolkningen. Skiføret var elendig. Det kunne være mildvær på  dagen, og de var våte da de la seg i teltene. Midtvinters ble de liggende i Karasjokk i noe som viste seg å kunne være et minefelt.

En episode var tragisk. Mens Arthur Berg var ute på sivilt oppdrag, hadde de instruksjon i minnerydding. En tallerkenmine gikk av. 30 soldater omkom. Praktisk talt hele troppen som deltok i instruksjonen var blitt drept. Det som ble fortalt var at troppsjefen hadde lagt inn en øvingsladning i en tallerkenmine. Han hadde tråkket på den, for å vise hvordan den gikk av. Deretter hadde han tatt ut den brukte ladningen, og lagt inn en ny, som han også trodde var en øvingsladning, og sagt til en soldat at nå fikk han prøve. Dermed gikk minen av, og tragedien skjedde. Da Arthur Berg kom til stede, var likene lagt inn i kirken, en av de få kirker som ennå sto i Finnmark.

Da Fjellbu kom til Finnmark i januar 1945 som konstituert biskop for det befridde Norge, slo han seg ned i Vadsø. Det var få hus igjen i byen. Han fikk disponere et forlatt hus. Det var ikke mer enn tre eller fire prester igjen i hele det befridde Norge. Resten var evakuert sammen med sivilbefolkningen.

I et par måneder hadde Arthur Berg periodevis kvarter i Vadsø, sammen med Fjellbu. Berg reiste rundt og hadde gudstjenester i forskjellige lokaler, jordfestelser, og - ikke minst - vigsler. Han hadde fullmakt til å forkorte lysingsfristen, det som var nødvendig, noen ganger ned til noen få timer. Behovet for kirkelige tjenester var stort. En gang hadde han 11 jordfestelser etter en gudstjeneste.

På en av sine reiser i Finnmark kom Arthur Berg i kontakt med Erling Fagerheim. I holdningen til Forsvaret og våpenbruk fant de hverandre. Fagerheim hadde også underoffisersskole.Fagerheim hadde kommet over fra England som feltprest i 1. bergartillerikompani. Dette var nå forlagt til Loddefjord (?) ved kysten. Ved en begravelse hvor Arthur Berg skulle forrette, hadde de frykt for at tyske patruljer skulle dukke opp. Erling Fagerheim gjemte seg i en posisjon, med våpen, slik at han kunne varsle, og gi dekningsild dersom en patrulje skulle dukke opp.

Kort etter 8 mai kom avdelingen marsjerende til Setermoen, et sted som ble Arthur Bergs tjenestested i fem år, som offiser, feltprest og hjelpeprest i Bardu. Bardu sogn hørte dengang til Målselv prestegjeld. Feltpresten på Setermoen var den eneste feltpresten i Nord-Norge, og var i praksis også eneprest i Bardu.

Arthur Berg var eneste feltprest i Nord-Norge. Dette medførte en del reising, først og fremst til spredte forlegninger i Finnmark. I Indre Troms var det i tillegg til Setermoen, en god del soldater på Bardufoss flystasjon, under ledelse av den legendariske oberst Reistad.

Arthur Berg var aktiv som offiser. Han fungerte en tid som stabskompanisjef og var aktivt med i soldatutdannelsen. Han opplevde at dette var en styrke for ham som feltprest, samtidig med at han var ganske god til å løpe.

Arthur Berg var veldig bevisst at tiden var en annen. I feltandakter og gudstjenester ba han aldri noen om å omvende seg. Det var ikke nødvendig å presisere veien til frelse fordi “vi var kristne, sjølv når vi bante og svor”. Fortellinger om hvordan mennesker vant fram til frelse kunne han bruke på en kamaratkveld eller andre mindre formelle samlinger.

Arthur Berg mente at fikk så god kontakt med soldatene fordi han var kombattant offiser. "Eg trente dei!" sa han med stolthet. Det var noen få offiserer i bataljonen, da jeg begynte min tjeneste der i 1965. De visste at han var prest, men hadde lite å fortelle om hans geistlige virksomhet. De husket ham som en aktiv offiser. En kort periode hadde han fungert som sjef for stabskompanilet.