I UK regnes 1796 som året da moderne feltpresttjeneste begynte. I forbindelse jubiléet i 1996 kom det ut flere publikasjoner. Her er et bilde fra første verdenskrig. Bildet er hentet fra omslaget av boken "The Royal Army Chaplains´ Department 1796 - 1953, Clergy under Fire" av Michael Snape.

Hva er egentlig en feltprest?

Jeg har hørt fra troverdig hold at det er store endringer på gang i Feltprestkorpset. Det skal handle om etikkundervisning, og det skal dreie seg om flere trossamfunn. For en som har fulgt feltpresttjenesten, nær sagt fra starten, lyder dette ganske fremmed. Det er ganske nytt, og aldri noen primæroppgave i forsvaret. Etikkundervisning er jo viktig i mange sammenhenger, men hvis vi tenker på hvorfor vi har utdanning i forsvaret, kan ikke de moralske spørsmål stå i hovedfokus. Slik som det nå har utviklet seg, likner det en parodi. Vi utdanner jo soldater og befal for at skal fungere i krise og krig.

Feltpresttjenesten i Storbritannia markerte tohundreårsjubileet for den moderne feltpresttjenesten i 1996. I innledningen til et skrift som kom ut i den anledning står det at Lord Nelson i 1796 sendte bud hjem til England om at ønsket å få prester sendt nedover til de spanske farvann der han befant seg på den tiden. Han ønsket at prestene skulle holde gudstjeneste og de skulle samtale med gastene etter at de hadde vært i strid. Tittelen ´padre´ ble brukt fordi at presten ikke skulle oppfattes som vanlig befal i spanske farvann. Det er grunn til å merke seg at den britiske hær i India brukte den samme betegnelsen, ´padres hour´, for feltprestens uformelle samtaler med soldatene. Da jeg var på besøk hos Chaplain General British Army i 1997, fikk jeg en grundig gjennomgang av britisk feltpresttjeneste med besøk ved diverse avdelinger. Blant annet besøkte jeg et rekruttregiment og var til stede på en ´padres hour´ i et rekruttregiment. Dette var langt fra et ordnet undervisningsopplegg. Presten utfordret rekruttene på å si sin mening om tjenesten så langt, og deres forventninger til den videre tjeneste. Dette harmonerer med hva den offisielle historie forteller om hvordan ´padres hour´ ble praktisert i krig. Jeg fikk også et innblikk i et opplegg for etikkundervisning.

Ingebrigt Dahle var prest ved Den norske brigade i Skotland fra 1942. Da Odd Knævelsrud overtok som brigadeprest i oktober 1944, sluttet Ingebrigt Dale seg til en gruppe hæroffiserer som forberedte Hærens organisasjon etter krigen. De arbeidet i St Andrews i Skotland. Det resulterte i en plan for ny organisering av Hæren, deriblant en ny stillingsbeskrivelse for feltprest. Planen ble godkjent av Den norske regjeringen i London som samtidig utnevnte Ingebrigt Dahle til kontorsjef ved Feltprestkontoret og leder av feltpresttjenesten. Hele gruppen reiste med Kronprins Olav til Norge og ankom Oslo den 10. mai 1945.

Prestens time, slik de ble til på 50-tallet er et typisk norsk fenomen. De manuskripter som ventet på meg da jeg ankom til kontoret mitt i Infanteribataljon nr. 1 på Setermoen i juli 1965, var et rent folkehøyskoleopplegg. Jeg må tilstå at jeg ikke fulgte noen av manuskriptene slavisk., for å si det forsiktig.

Tidlig på nittitallet hadde vi en lenge etterlengtet revisjon av opplegget for prestens time. Jeg hadde ikke mange timer for soldater på den tiden, men jeg var ofte ute ved avdeling og opplevde at prester ved avdelinger fant god hjelp i det nye opplegget.

God etikkundervisning er bra, men skal presten være en god rådgiver nytter det lite å moralisere. Da er viktigste å lytte. Når det nå legges opp til at enhver skal få undervisning etter det tros- eller livssynsamfunn de måtte tilhøre da nærmer det seg en parodi. I følge grunnloven er Den norske kirke en folkekirke. Det betyr ikke at vi har privilegier, men et stort ansvar.

Hvorfor denne siden?

Det er kanskje grunn til lure på hvorfor jeg har begynt med denne siden. Det er etter hvert ganske mange som har lenger tjenestetid som feltprest enn mine 16 år, men disse årene merkes i ryggmargen. Jeg glemmer ikke de ordene som den nylig tiltrådte sokneprest i Bardu,

Kristen Kyrre Bemer, møtte meg med da jeg møtte til tjeneste på Setermoen i 1965: "Jeg har aldri vært så mye folkekirkeprest som da jeg var feltprest!" Han hadde startet sin prestetjeneste i den samme avdeling som jeg var i ferd med å starte min prestetjeneste. Den tid jeg har vært prest i tradisjonelle norske menigheter har vært en rik tid nettopp fordi jeg har fått ta med meg noen av de holdninger som er nødvendige for å fungere som feltprest. Da jeg ledet utvalget som forberedte omorganiseringen av Feltprestkorpset på 1990-tallet, ble jeg styrket i den overbevisning at feltpresten er prest for alle i avdelingen, ikke bare de som er "personlig kristne". Det som synliggjør feltprestens virksomhet er gudstjenesten. Presten er først og fremst en som proklamerer Guds kjærlighet slik det blir formidlet gjennom Evangeliet.
Under offisersaspirantkurset sommeren 1964, møtte jeg for første gang Torstein Bryne. Han var en sentral teolog som i de to første tiår av FPKs moderne historie var den person som mer enn noen annen synliggjorde feltpresten både i Forsvaret og i Kirken forøvrig. I en samtale i en pause i løpet av kurset sier Torstein omtrent som dette: "De er så opptatt av den amerikanske feltpresttjenesten, men her i Norge har vi utgangspunkt i den britiske!"
På feltprestkonferansen høsten 1966, kommer Finn Guttormsen med følgende bekymringsfulle uttalelse: «Jeg har hørt at Ingebrigt Dahle søker feltprostembetet. Da vil jo alt være tilbake til det gamle!» Som fersk engasjert feltprest hadde jeg ikke frimodighet til å spørre om hva han la i dette. Finn Guttormsen var jo garnisonsprest for Østlandet, og etter feltprestordningen av 1953 var han jo også nestkommanderende i Feltprestkorpset. Dessuten ble han regnet som den selvsagte arvtaker etter Erling Ulltveit. Det var flere som sto i kretsen rundt Finn da han kom med den nevnte utsagnet. Det var ingen som kommenterte. Etter en kort pause fortsatte samtalen om et helt annet emne.

Jeg har tenkt på dette og spurt en rekke personer om hvorfor ble ikke Ingebrigt Dahle feltprost. Jeg har ikke fått noe svar inntil jeg snakket med Dagfinn Hauge og deretter med Reidar Kobro. Begge kjente Ingebrigt Dale meget godt, og de var sentrale i prestemiljøet i Oslo like etter krigen.

Høsten 1944 ble det nedsatt en gruppe, av Dem norske regjering, som skulle forberede Forsvarets organisering etter krigen. Gruppen etablerte seg i St Andrews i Skottland. Den besto av norske offiserer, alle fra Hæren. Innstillingen ble derfor i praksis en organisasjon en ny organisasjon for Hæren hvor de tidligere divisjoner ble omgjort til Distriktskommandoer. Da Forsvaret etablerte seg i Norge høsten 1945 valgte de andre forsvarsgrenene å etablere henholdsvis sjøforsvarskommandoer og luftforsvarskommandoer med samme geografiske utstrekning som distriktskommandoene.

Ingebrigt Dahle var del av gruppen i St Andews. Fra oktober 1944 overga han tjenesten som brigadeprest ved Norske brigade i Skottland til Odd Knævelsrud. Brigaden hadde da flyttet sitt hovedkvarter til Calendar. Da Kronprins Olav kom til Norge den 10. nai 1940, var Ingebrigt Dahle i Kronprinsens følge som en del av Forsvarets ledelse. Ingebrigt Dahle ble av Den norske regjering utnevnt til Kontorsjef i Forsvarsdepartementets feltprestkontor og leder for feltpresttjenesten. Ingebrigt Dale søkte aldri avskjed fra denne tjenesten.
Felltprestkontoret ble etablert i Storgata 33 i Oslo. Ingebrigt Dahle fikk med seg Just Kruse som hadde vært ledende marineprest i Storbritannia, og Hans Levinsen som hadde vært assistent for brigadepresten i Norske brigade i Skottland, var også tidlig en del av kontoret. Finn Guttormsen var den eneste av de norske prestene som var blitt ordinert i Sverige til feltpresttjeneste, som ble fast engasjert i feltpresttjeneste i Norge.

Feltprestkontoret var i første omgang mest opptatt med krigsgravtjenesten. de registrerte graver etter både norske og tyske soldater. I praksis var det Just Kruse som ledet Feltprestkontoret. Etter hvert ble Krigsgravkontoret utskilt som eget kontor med Hans Levinsen som kontorsjef. Etter at Ingebrigt Dahle hadde sluttført arbeidet som sekretær i Nemnd for feltpresttjenesten av 1946 flyttet han til Sørlandet for å tjenestegjøre som Feltprost for Sørlandet. Etter feltprestordningen av1905, hadde alle divisjonene, også 3. divisjon i Kristiansand, en feltprost, men bare som en mobiliseringsstilling. I praksis var han leder av Santalmisjonens utdanningssenter på Hald, utenfor Mandal.

I august 1946 skrev biskop Fjellbu et brev til Dahle. Brevet var i utgangspunktet en takk for at Dahle hadde skaffet Fjellbu tobakk. Han forteller også at den nye domprosten i Nidaros, Sigurd Fjær, også er blitt feltprost for Trøndelag. Det ligger tydelig mellom linjene at Fjellbu forventer at Dahle blir den kommende feltprost.
Det er tydelig at Dahle så på utlysningen av Feltprostembetet i 1948 som en ren formalitet. Han var jo allerede utnevnt til "leder av feltpresttjenesten". Utlysningen av Feltprostembetet kom først da Koren var i ferd med å gå av.

Finn Guttormsen var en velviljens mann. Han var omsorgspersonen i Feltprestkorpsets ledelse. Han delte imidlertid den alminnelige forståelse at feltprestens oppgave var av en annen karakter enn en menighetsprestens. De viktige oppgaver vi lærte mest om på offisersaspirantkurset i 1964 var prestens time og kameratkvelder. Finn Guttormsen som pasifist ved krigsutbruddet, hadde ingen formening om hva feltpresttjeneste i fredsorganisasjonen var, utover det arbeid som ble drevet av KFUK-KFUM og Indremisjonsselskapet, i tilknytning til soldathjemmene. Han syntes uten tvil at Ingebrigt Dales vektlegging av det kirkelige, som gudstjenester og kirkelige handlinger, var marginale i forhold til det miljømessige arbeidet.

Finn Guttormsen fikk ansvaret for å rektrutere prester til tjeneste i Tysklandsbrigaden. Da han valgte Erling Ulltveit til den første brigadeprest, var Ulltveits manglende kunnskap om Forsvaret ikke noen hindring. Hans engasjement som formann i Oslo KFUM syntes mye viktigere.

Feltprostembetet ble utlyst to ganger. Man håpet tydelig på flere enn to søkere. Reidar Kobro kunne fortelle med at biskop Eivind Berggrav uttalte seg to ganger til fordel for Dahle. Kobro la til at var "krefter i Forsvaret som ikke ønsket Ingebrigt Dahle".

I tidsskriftet "Militær orientering" (en forløper for dagens Forsvarets Forum) nr.13-14/1951, skriver Ulltveit en artikkel om "Den militære sjef og feltpresten", der han understreker en personlig tro som et viktig grunnlag for soldaten. Et interessant utsagn i denne artikkelen er: "Sjefen har ansvaret for den materielle side av soldatens hverdag mens feltpresten har ansvar for den sjelelige side." Dette gir et sterkt fokus på soldaten. Det stemmer overens med den definisjon vi fikk forelagt allerede på 50-tallet, som "et arbeid blant kirkens seks år gamle konfirmanter". Det blir lagt vekt på det viktige arbeid som ble nedlagt av Norges kristelige ungdomsforbund (KFUK/KFUM) ved soldathjemmene. Disse ble jo etter krigen overtatt av Velferdstjenesten og brukt som kantiner.

Feltprestkorpset ble dannet i 1953, men ordningen med at teologiske studenter skulle tjenestegjøre de siste 12 måneder av førstegangstjenesten som korporal og feltprest-assistent ved avdeling, fortsatte i et år til. I 1954 ble endret til at Jeg begynte som student ved MF i 1956 og der opplevde vi stadig at unge feltprester i uniform slo seg ned på avisrommet når de var i byen. De aller fleste av dem så på det første året som det eneste som feltprest. I min første tid i Brigaden i Nord-Norge, fikk jeg flere anmodninger om å søke stillinger som "ordentlig prest". Fra FPK sentralt ble feltpresttjenesten begrunnet med at det var "et arbeid for kirkens 6 år gamle konfirmanter". Det var tre som skilte seg ut. Den ene er Hermann Myhrer. En studiekamerat av meg tjenestegjorde på Jørstadmoen i et par år på sekstitallet. De som var befal og soldater den på siste halvdel av 50-tallet, på Jørstadmoen, hadde funnet den fullkomne feltprest, Hermann Myhrer. Han ble også brigadeprest ved Brigaden i Sør-Norge og ble i den sammenheng et viktig forbilde for prestene i BrigS. Sin siste tjeneste hadde han som Garnisonsprest på Sørlandet. Også der satte han spor etter seg også i det sivile miljø. Han ble benyttet i prestetjeneste på Ek asyl, utenfor Kristiansasand, og det i en tid da feltprester ble sett på som prester uten særlig faglig tyngde. Den andre er Just Kruse som overtok ledelsen av Feltprestkontoret i Forsvarsdepartementet i 1946, da Ingebrigt Dahle trakk seg ut. Den tredje er Jens Bjelland. Nils Terje Lunde tar med hans tur til Rom, som uten tvil er en minneverdig begivenhet, men for feltpresttjenesten er nok hans innsats for feltpresttjenesten i Nord-Norge av mye større betydning.

Jeg skriver ikke noen kritikk av Nils Terje Lundes bok om Forsvaret og Kirken, men som et supplement til historien om feltpresttjenesten fra ca. 1935 til ca1960.

Jeg vil sette stor pris på kommentarer og spørsmål, enten i kommentarfeltet på siden, eller i gjesteboken. Gi meg gjerne e-postadresse til noen dere mener vil ha glede av å følge med på dette.

 

Med vennlig hilsen

Vidar Vik